Wow, nå skal jeg lage et blogginnlegg om hvor mye jeg skulle ønske at jeg virkelig digget å se på Glee, noe jeg dessverre ikke gjør. Det treffer meg liksom ikke helt i hjertet. Julia Roberts derimot, skuespillet hennes vet å treffe folk (sikkert bare overfølsomme jenter som meg selv) der det i blant trengs og bli truffet; midt i blinken av hjertet.
I lang tid har jeg nesten følt meg litt semi-deprimert, men det gikk plutselig over i dag da jeg stod og lagde med mat etter en løpetur på 8,5 kilometer. Jeg har på en måte slitt litt med å finne ut hva som interesserer meg. Det er svært få ting, mennesker også for den saks skyld (som regel av det motsatte kjønn), som klarer å holde lenge nok på oppmerksomheten min til at jeg virkelig setter meg inn i det. Alt fra politikk og historie til matoppskrifter og karriere, jeg finner det ikke interessant i det hele tatt. Det får meg ofte til å tenke "pokker heller, meg blir det aldri noe av". Men plutselig tok den gamle positive delen tak i meg, slo meg litt i hodet med noen visdomstanker og vips så fant jeg ut at jeg ikke trenger å bruke så mye tid på å bekymre meg over alt som ikke interesserer meg, men heller fokusere og bruke mer tid på de få tingene som virkelig fanger oppmerksomheten min. Resten kommer med tiden.
Et knust hjerte er et bevis på at man virkelig har prøvd å åppnå noe.









